AVSKJED...

Jeg sitter i sofaen og kjenner meg fullstendig tom, samtidig som jeg kjenner behovet for å tømme hodet...

For noen timer siden satt jeg på en hard kirkebenk iført svart skjørt, bluse og pene sko. Solid utrustet med tre pakker kleenex i veska. Vi skulle følge barnas oldemor til graven, og jeg tenkte som vanlig at dette skulle gå greit, sjøl om jeg som regel sliter i begravelser. Samme hvor mye/lite jeg har kjent avdøde, har jeg brutt sammen - mange har vel spekulert; hvem er denne damen som holder på og gå i oppløsning der borte?

Akkurat, der er jeg. Men nå tenkte jeg at jeg må "skjerpe meg" siden det var barnas første deltagelse i begravelse. Følte meg rolig - helt til vi hadde satt oss. Jeg har aldri sittet på første benk før - sjøl i farfars begravelse gjømte jeg meg langt bak. Her var det ingen vei utenom, her satt jeg med full utsikt til kiste, blomster og lys. Ufattelig vakkert. Og mere skal ikke til.

Organisten begynte med spill til meditasjon før ringing og preludium. Dermed var jeg i gang, tårer og snørr rant i strie strømmer, mens jeg satt stille og bare lot det skje og tørket unna med papirlommetørklær i fleng. Av erfaring så vet jeg at det går ikke å stoppe tårene likevel. Mannen min satt og holdt meg i handa, litt bekymret, tror jeg.

Minstegutten satt på andre sida av meg og bladde i programmet. De siste dagene hadde vi pratet mye om hva som foregår i en begravelse, så han var rolig. Vi hadde til og med øvd på salmene i morges. Der gjorde jeg en stor oppdagelse, forresten;

Vi oppholder oss på øvingsrommet, jeg ved pianoet og han ved siden. Jeg blar fram "O bli hos meg", synger og spiller gjennom første vers. Så skal vi prøve å synge sammen - hvorpå gutten synger gjennom hele greia nesten feilfritt. Jøss, tenker jeg - har han også fått "det"? Jeg har i motsetning hatt elever som har strevd med enkle, korte strofer.
Sønnen er 12, han vil lære mer. Det skal han få. Takket være oldemor som er død, fikk jeg oppdage dette.

Det var et usedvanlig menneske vi skulle ta farvel med - et langt og aktivt liv, med påfølgende sykdom, demens og smerter. De siste to ukene ville hun verken spise eller drikke - "orker ikke..." Hun ville kvile. Og det fikk hun, uten dramatikk og kamp på slutten. Det følte som en lettelse, og derfor trodde jeg resten også ville gå greit.

Vel, presten holdt en vakker minnetale, sønnen satt ved siden av meg og sang, der var gleden opp i alt det triste. Jeg slappet av og tenkte "dette går da bra, det". Så skulle bærerne gå fram, mannen min, svigerfar, svoger osv. Resten av oss i prosesjon etter kista, kirka var full, men jeg torde ikke møte blikket til noen. Da organisten satte i gang med "Jesu Joy of Man's Desiring" av Joh. Seb. Bach, var jeg i gang igjen...Masse snørr - og veska var allerede full av vått papir.

Barnebarn og oldebarn la hver sin rose på kista før den ble senket ned i jorda. Da kunne jeg ikke holde igjen, og ble stående som en skjelvende geleklump - enset ikke hvem som sto rundt meg og såg - og jeg ga forresten blaffen. Det er lov å gråte i begravelser, hadde jeg sagt til min sønn. Likevel så opptrådte mange av familien skremmende behersket, slik at jeg nesten begynte å skamme meg. Men bare nesten - for jeg har rett til å felle mine egne tårer.

Jeg var ferdig med selve sorgen for lenge siden, fordi mennesket ble så sykt og ble liggende - det var vondt å se. Som sagt, da det var slutt, var det godt.

Jeg kjenner med meg sjøl at det er ikke på grunn av tap, sorg og savn jeg gråter i begravelser. Det er selve situasjonen, handlingene, synet av barn som legger blomster på kisten, salmene, blomstene, alle inntrykkene som overvelder meg. Og jeg er ustoppelig, sminke kan jeg bare glemme, jeg blir ikke noe vakrere syn etterpå for det. Illrød i trynet og en voldsom "toddy-nese"...

Og minnesamvær etter jordfestelsen er både ok og veldig slitsomt. Jeg blir alltid sulten etterpå - men blir ganske forvirret når jeg skal hilse på folk jeg burde kjenne, men som jeg ikke husker. Jeg peisa på med paracet, og heldigvis måtte vi dra tidlig og takke for oss, for mannen skulle rekke et fly.

Nå har jeg vrengt av meg hold-in-strømpebuksa (auau), fått på meg stygg joggedress og sitter i sofaen med en kald øl.
Været er fantastisk.
Jeg minnes med glede.
Og jeg lever i øyeblikket.