Trøtt

OOOOOh...jeg sliter med å holde meg våken, samtidig som jeg har prolemer med å sovne. Jeg begynner å kjenne meg utmatta, vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Det er så mye jeg skulle ha gjort unna, men det skorter jaggu på tiltakslysten. Æsj, nå gidder jeg ikke å skrive mer i dag. Sikkert bedre i morra, sant?

Unnamanøver

Yngste sønn på 12 og jeg er forkjølet i dag, og heime fra skole og jobb. Vi har tilbrakt formiddagen i sofaen med pledd,tv'n og småprat ...

Under en såpeserie var det tilløp til klining, og samtalen dreide seg inn på kjæresteri - jenter og gutter og slikt. Guttungen har det som plommen i egget, siden han deler danseklasse med bare jenter. Og i klassen på skolen har det jo også begynt å danne seg par, det har pågått lenge. Det er god underholdning å høre PW legge ut i det vide og brede om hvem som har blitt kjærester og hvem som har slått opp. Jeg syns det er i tidligste laget, men har jo slettes ikke glemt hvordan det var...da var det lapper og venner som spurte på vegne av hverandre...

Vel, til saken; Jeg spurte nysgjerrig om det var ei jente i klassen han likte spesielt godt, og fikk et avvæpnende svar:
"Du mamma - vet du hvor gammel en gorilla kan bli?"

Gudbedre som vi lo!

Livet er dyrebart.

Liten bloggepause pga manglende nett og noe dramatikk;
Svogern jobber for Norsk Folkehjelp, han driver med opplæring i minerydding der slikt er nødvendig. Forrige uke ble han innlagt på sykehus, det var alvor. Jeg tenkte i første omgang på hvor mange farer han er omgitt med, hva hadde skjedd? Hjertetrøbbel var det siste som falt meg inn. Han er ikke gamle karen...

Så nå har mannen min reist nedover i følge med svigerinna, besøkt broren og meldt fra at alt står bra til etter forholdene. Jeg har vært og er fremdeles redd. Men det ser ut til at alt blir bra. En dag av gangen, nettene er verst. Da får jeg ikke sove.

Det kom en blomsterbukett på døren i anledning den spesielle situasjonen. For første gang syntes jeg ikke det var stas. Vanligvis blir jeg begeistret hver eneste gang jeg kan pakke ut en vakker bukett, men nå gikk tankene i retning begravelse. Jeg forsøker å rydde det ut av hodet, for fornuften tilsier at dette er en gest det ligger omtanke bak. Jeg fokuserer på det hver gang jeg går bort til bordet for å lukte på rosene, de er lakserosa og nydelige.

En dag av gangen.
Jeg er her.
Kysser dagen i dag.
Kanskje også i morgen.

OPPSKRIFT TIL DEN SOM SETTER PRIS PÅ KVALITET.

Vil du prøve en gammel dansk populær oppskrift med navnet:
Nyttårssalat?

Ta 12 gode og friske måneder, og rens dem for alle ondsinnede, misunnelige og egenkjærlige tanker, som sitter ved roten.

Hvis det sitter igjen sorte stykker av usannheter, sladder og smålighet, så skjær dette straks bort med en skarp kniv.

Vask dem i forhåpningens og den gode viljes klare og friske vann.

Del hver måned i ca. 30 like store deler, tilberede dem på følgende måte:

Ta
12 deler kjærlighet
11 deler hjelpsomhet
10 deler tålmodighet
9 deler arbeid
8 deler selvovervinnelser
7 deler optimisme
6 deler lojalitet
5 deler fantasi
4 deler hvile
3 deler fortrolighet
2 deler stillhet
og
1 stor veloverveid beslutning.


Bland dette godt og tilsett følgende krydder:

1 håndfull gylne gleder
1 knivsodd spenning


Legg det hele i en skål med glade farger, og la den stå noen timer i et åpent vindu i ro og frisk luft.

Lykke til!

Om jeg blir en engel...

En dag skrur noen eller noe på "av-knappen" min. Enten ved et uhell, eller fordi tiden er inne. Kanskje jeg sjøl tar meg den frihet og avgjør saken, hvem vet?

I dag begynte jeg plutselig å tenke på akkurat dette helt konkrete ved min uunngåelige livsende. Hvordan kunne jeg ha tenkt meg en bra avslutning for de som er igjen og kanskje vil savne mitt nærvær?

Jeg har faktisk sittet og planlagt min egen begravelse, uten hverken å være dødssyk eller ha et sterkt ønske om å avslutte livet. Jeg liker å leve, jeg har det spennende nok uten å drive ekstremsport.
Jeg finner stor glede i små ting, som for eksempel å se småfuglene ta for seg av maten jeg har hengt ut til dem, en svane svømme forbi (jeg ser elva fra stuevinduet), en oter som leker seg på glattisen, ei hegre som letter...Jeg liker å sitte ved spisebordet med gode venner, drikke vin og skravle til langt på natt. Ligge under dyna og lytte til pusten fra min livsledsager som sover...
Jeg liker å spise vafler hos bestemor, se ungene mine vokse - hjelpe dem til å bli i stand til å greie voksenlivet. Jeg er jaggu heldig som har sjansen.

Vel, tilbake til slutten. Tradisjonen ved å følge noen til graven. Tanker og tro. Jeg har skrevet ned hvordan jeg ønsker at dette skal foregå i korte trekk, med stor vekt på musikken; preludium, solosang, valg av salmer og utgangsmusikk. Kanskje det vil gjøre det enklere for de som er nødt til å gjøre jobben, at de slipper å lage "oppskriften"? Uansett gir musikkvalgene en pekepinn på hvordan jeg vil bli husket...

Jeg begynte faktisk å gråte da jeg satt med "lista" mi, ikke av sorg, men at jeg rørte ved meg sjøl. Det kjennes godt å ha gått igjennomgått dette over en kaffekopp tidlig på morran. Uansett hvor jeg havner etterpå har jeg nå en mulighet for å kunne si "hadet" på en skikkelig måte.

I dag er begynnelsen på resten av tida. La oss fylle den med kjærlighet og glede etter evne. - Nå virker tastaturet bedre også....

BOKSTAVKRØLL

Det er så irriterende at bokstaven N i tastaturet krangler med meg, jeg må stadig sjekke hvert ord som inneholder deN...Et noe kraftigere anslag trengs for at den blir med, og da går skrivinga så mye tregere. Etter hvert blir det vel slik at jeg unngår ordene med denne bokstaven?

Triste greier.

Rynker og Evig Ungdom

Vi damer som har passert 40 må passe oss for rynkene og kroppens "forfall", ifølge diverse ukeblader som lanserer den ene vidunderkuren etter den andre. Ansiktsløfting, fiksing av øyelokk som siger, pupper som henger og flesk som er fordelt på de "gale" stedene.

I dag er det visse ting ved meg og kroppen min jeg gjerne kunne tenke meg hadde vært annerledes, men jeg velger å forsøke og overse det og fokusere på det som tross alt er greit. Forsøke, vil jeg understreke. Det er godt mulig at jeg tenker helt motsatt i morgen. Jeg bør nok helst unngå og lese ukebladene jeg får av svigermor når hun er ferdig med dem ...

Vel:
Føttene mine er forsåvidt ok. Står og går, funker. Litt vonde i sko med høye hæler. Legger og lår er fulle av sprengte blodkar etter mye hardt kroppsarbeid. Lårene har for mye fett i forhold til resten av kroppen, jeg har appelsinhud både her og der. Det hadde jeg vel egentlig også i konfirmasjonsalderen. Men rompa mi - den er grei, den. Passe stor, muskuløs og samtidig myk og deilig. Ryggen er pen. Magen viser tydelig at den har båret på tre barn. Puppene minner litt om vrengte bukselommer, men en god BH utretter mirakler når det trengs. Pene hender. Og håret er ok, der er forresten mulighetene for variasjon maaange. Og det har jeg benyttet meg av.

Til saken:
Det er ansiktet jeg vil vie mest oppmerksomhet i dag. Det jeg møter oftest i speilet, det jeg møter andre mennesker med. Der har rynkene kommet. Der står det skrevet om levd liv.

I pannen går tydelige linjer på tvers, på grunn av løftede øyebryn i forbauselse og sjokk. Midt på, den berømte "sinte-rynken". Ja, jeg har vært forbanna millioner av ganger. Og jeg har sittet med arbeid som har krevd mye konsentrasjon.

Jeg har smilt mye. De mange rynkene ved øynene taler sitt sanne språk. Men linjene som går fra kinnben til utsiden av munnvikene og videre ned mot haka viser at jeg har grått enda mer. Leppene har ikke lengre ungdommens uskyldige glatthet, de er blitt smalere og har vært mye sammenpresset i gråt, fysisk anstrengelse, smerter og undertrykte følelser jeg har bitt i meg.

Huden er ikke så elastisk som før, en facelift ville nok sikkert ha gjort underverker. Det kommer ikke på tale. Hvorfor skal jeg slette min historie? Den er min. Og den er viktig.

Uansett, det er øynene mine som viser hvem jeg er nå.
Møt meg - og les.

...

MITT NYTTÅRSFORSETT :

MAKE IT HAPPEN!