AVSKJED...

Jeg sitter i sofaen og kjenner meg fullstendig tom, samtidig som jeg kjenner behovet for å tømme hodet...

For noen timer siden satt jeg på en hard kirkebenk iført svart skjørt, bluse og pene sko. Solid utrustet med tre pakker kleenex i veska. Vi skulle følge barnas oldemor til graven, og jeg tenkte som vanlig at dette skulle gå greit, sjøl om jeg som regel sliter i begravelser. Samme hvor mye/lite jeg har kjent avdøde, har jeg brutt sammen - mange har vel spekulert; hvem er denne damen som holder på og gå i oppløsning der borte?

Akkurat, der er jeg. Men nå tenkte jeg at jeg må "skjerpe meg" siden det var barnas første deltagelse i begravelse. Følte meg rolig - helt til vi hadde satt oss. Jeg har aldri sittet på første benk før - sjøl i farfars begravelse gjømte jeg meg langt bak. Her var det ingen vei utenom, her satt jeg med full utsikt til kiste, blomster og lys. Ufattelig vakkert. Og mere skal ikke til.

Organisten begynte med spill til meditasjon før ringing og preludium. Dermed var jeg i gang, tårer og snørr rant i strie strømmer, mens jeg satt stille og bare lot det skje og tørket unna med papirlommetørklær i fleng. Av erfaring så vet jeg at det går ikke å stoppe tårene likevel. Mannen min satt og holdt meg i handa, litt bekymret, tror jeg.

Minstegutten satt på andre sida av meg og bladde i programmet. De siste dagene hadde vi pratet mye om hva som foregår i en begravelse, så han var rolig. Vi hadde til og med øvd på salmene i morges. Der gjorde jeg en stor oppdagelse, forresten;

Vi oppholder oss på øvingsrommet, jeg ved pianoet og han ved siden. Jeg blar fram "O bli hos meg", synger og spiller gjennom første vers. Så skal vi prøve å synge sammen - hvorpå gutten synger gjennom hele greia nesten feilfritt. Jøss, tenker jeg - har han også fått "det"? Jeg har i motsetning hatt elever som har strevd med enkle, korte strofer.
Sønnen er 12, han vil lære mer. Det skal han få. Takket være oldemor som er død, fikk jeg oppdage dette.

Det var et usedvanlig menneske vi skulle ta farvel med - et langt og aktivt liv, med påfølgende sykdom, demens og smerter. De siste to ukene ville hun verken spise eller drikke - "orker ikke..." Hun ville kvile. Og det fikk hun, uten dramatikk og kamp på slutten. Det følte som en lettelse, og derfor trodde jeg resten også ville gå greit.

Vel, presten holdt en vakker minnetale, sønnen satt ved siden av meg og sang, der var gleden opp i alt det triste. Jeg slappet av og tenkte "dette går da bra, det". Så skulle bærerne gå fram, mannen min, svigerfar, svoger osv. Resten av oss i prosesjon etter kista, kirka var full, men jeg torde ikke møte blikket til noen. Da organisten satte i gang med "Jesu Joy of Man's Desiring" av Joh. Seb. Bach, var jeg i gang igjen...Masse snørr - og veska var allerede full av vått papir.

Barnebarn og oldebarn la hver sin rose på kista før den ble senket ned i jorda. Da kunne jeg ikke holde igjen, og ble stående som en skjelvende geleklump - enset ikke hvem som sto rundt meg og såg - og jeg ga forresten blaffen. Det er lov å gråte i begravelser, hadde jeg sagt til min sønn. Likevel så opptrådte mange av familien skremmende behersket, slik at jeg nesten begynte å skamme meg. Men bare nesten - for jeg har rett til å felle mine egne tårer.

Jeg var ferdig med selve sorgen for lenge siden, fordi mennesket ble så sykt og ble liggende - det var vondt å se. Som sagt, da det var slutt, var det godt.

Jeg kjenner med meg sjøl at det er ikke på grunn av tap, sorg og savn jeg gråter i begravelser. Det er selve situasjonen, handlingene, synet av barn som legger blomster på kisten, salmene, blomstene, alle inntrykkene som overvelder meg. Og jeg er ustoppelig, sminke kan jeg bare glemme, jeg blir ikke noe vakrere syn etterpå for det. Illrød i trynet og en voldsom "toddy-nese"...

Og minnesamvær etter jordfestelsen er både ok og veldig slitsomt. Jeg blir alltid sulten etterpå - men blir ganske forvirret når jeg skal hilse på folk jeg burde kjenne, men som jeg ikke husker. Jeg peisa på med paracet, og heldigvis måtte vi dra tidlig og takke for oss, for mannen skulle rekke et fly.

Nå har jeg vrengt av meg hold-in-strømpebuksa (auau), fått på meg stygg joggedress og sitter i sofaen med en kald øl.
Været er fantastisk.
Jeg minnes med glede.
Og jeg lever i øyeblikket.

Nytt fra skogen...

I dag observerte vi grunneier og en byggentreprenør på befaring der skogen har vært. Ser ut til at de tenker på utbygging. Jeg er ikkkke spesielt happy for at det eventuelt skal kjøres gravemaskiner og annen tung transport rett forbi ytterdøra og gjennom gårdsplassen min. Det er nemlig nødvendig for å komme til. I tillegg må garasjen flyttes.

Dette kommer ikke til å bli hverken enkelt eller billig for vedkommende som har tenkt å lage boligfelt av skogen...Og det er ikke sikkert planene vil bli godkjent en gang. Det er det jeg håper på, sjøl om vi vil ha rett til kompensasjon. Jeg er vanligvis veldig tilpasningsdyktig, men får angst av tanken på muligheten for at en så drastisk forandring kan oppstå. Det var så godt å flytte hit pga å bo så usjenert til, med skogen rett ved ytterveggen...gjennomgangstrafikk, byggeperiode, støy og uro...og uvissheten om hva slags naboer man eventuelt vil få.

Vel, får vel ikke ta sorger på forskudd - det sier jeg til meg sjøl stadig vekk, men i dag ble jeg nok virkelig satt ut for et øyeblikk. Og nå er jeg urolig inni meg.

Men faen, ting skjer ikke uten kamp - beware!

Vårslapphet?

Sola skinner fra blå himmel, småfuglene synger fint og høyt utafor vinduet. De høres ganske så hæppi ut. Ute i hagen begynner det å dukke opp en del fint, og annet som jeg ikke setter like stor pris på. Tåler å se løvetann altså, det er brenneslene som er utfordinga. Og jeg sitter her som en annen sofagris og kjennnnner på at jeg har vondt i hodet. Burde vel strengt tatt holde meg unna pc'n, men er så selskapssyk...

Jeg tenker mye for øyeblikket. Knakingen i kjeven har ikke gitt seg siden operasjonen i vinter - jeg mister motivasjonen når det gjelder sangen, som er hovedinstrumentet mitt. Jeg bruker en del tid på korarrangering og pianospill for tiden. jeg sørger litt over begrensningene jeg har fått pga operasjonen - som egentlig skulle ha økt volumkapasiteten min. Faen! Jeg har fått noen øvelser av tannlegen min (ikke vedkommende som opererte, der setter jeg ikke beina en gang til), om øvelsene vil hjelpe gjenstår og se. Jeg forsøker, om ikke annet.

Klagepost i dag, og det hjelper meg egentlig ikke stort. Kanskje jeg skal finne en kiwi og trøstespise litt. Ønsker the superbloggers en fin dag. (Om du lurer på hvem som er en superblogger, så er det nok deg:))

Dørstokkmila

Rompa har vært utrolig tung i det siste - seint i seng, tidlig oppe, og så kommer trøttheten sigende ut på dagen. Gode forsetter om mosjon pulveriseres når jeg finner sofaen, kaffekoppen og slår på tv'n. Sånn som i dag...

I går derimot, tok jeg med kaffekoppen ut sammen med bikkjene, labba 100 m fra ytterdøra og satte meg på en palle i det som var skog i fjor. Bikkjene snuste rundt mens jeg så utover snauhogsten med sorg. Det er ikke et vakkert syn.

Her sto det høyreiste grantrær over en mørk, spennende skoggrunn. Det var lekeplass for unger i generasjoner, barnehagen i nabolaget fikk labbe over tomta vår for å komme seg til "eventyrskogen", som de kalte det. De spiste matpakker der inne, i ly for vind og regn.

Vittig - folka har latt fuglekassa stå tilbake, som om noen vil bosette seg der nå. Småfuglene er blitt færre på fuglebrettet, ikke et ekorn i sikte...her bodde det i tillegg både rev og grevling.

Når leges sårene?Vel, frisk luft gjorde seg i alle fall, for både meg og vofsene...
"- Kan jeg få resten av pølsebitene du har i lomma di?"

Skjellsord

Jeg blir stadig forundret over språkbruken blant barn/ungdom i dag. Jeg som halvgammel kjerring har selvfølgelig ikke glemt fjortis-språket mitt - men jeg innbiller meg at det er hakket grovere i dag. Som tenåringsmamma får jeg høre litt av hvert.
Altså -jeg roper "FAAAAAEN!!!!" når jeg mister en hammer på tåa jeg også, men om ungene hører det, er jeg snart med å si "unnskyld, jeg fant ikke et bedre ord i farta"...enkelte ord er så innarbeidet at de bare fyker automatisk ut av kjeften min...

Daglige slanguttrykk som "du ruler", "helt konge", "seff", "lol" tåler jeg godt. Det jeg har problemer med å akseptere er ord og uttrykk som min 13-årige sønn og andre hører/bruker;

• Din homo!
• Hore!
• Du suger!
• Tard!
• Jeg skal drepe deg!
• Bitch!

Er jeg prippen, eller det helt ok at ungene slenger disse ordene rundt seg som en helt hverdagslig sak? Jeg er klar over at språket forandres over tid, det er vanskelig å unngå. Men hvor går grensen?

Ny dings

Jeg er så glad i duppeditter, og har bestilt ny leke/arbeidsverktøy!! Nå venter jeg bare på pakke i posten - Jesss!

no føkk no trøkk :)

Ja, freden har senket seg - noen møtte seg sjøl i døra og ble fornærma, andre skjønte ikke poenget. Jeg sitter her i kosekroken min og har bare fått positiv respons fra indre krets i undergrunnen - muligens fordi jeg ikke har nevnt spesifikke bloggere. .. kanskje det var smart av meg, eller feigt?

Jeg ramler nå innom disse "blogge-trollene" innimellom, men avstår fra å kommentere. Det funker ikke for meg, forsvinner i mengden uansett. Og så var det de fiktive bloggene da... Min mening er at det er usmakelig at bloggere opererer under flere nick og falske profiler. Men er det til å unngå? Nix, og jeg har vært naiv - men føler meg ikke dum.

Jeg kommer til å finne andre bloggere der ute som deler. Verden er full av flotte mennesker, jeg leser både hos personlige "strikkebloggere" og andre som har noe å melde. Ikke alltid jeg tar meg tid til å kommentere, men kommer ofte tilbake og følger med.

Det er ikke alltid opprør fører til stort, men det setter i alle fall sine spor. Jeg er fornøyd. Nok om det.

Det er vår, mine venner!!!

Ha en fantastisk dag!

Giddalaus ...

Livet i Bloggeby (Fuck the system episode 7)

Livet går sin gang, de små ting blir schvære greier, og ord for dagen er:

JA TIL NEI, OG BORT MED VEKK!

Her er en av mine største favoritter, sjå og les;

Day after day, they send my friends away to mansions cold and grey. - To the far side of town, where the thinmen stalk the streets, while the sane stay underground

Day after day, they tell me I can go, they tell me I can blow to the far side of town - where it's pointless to be high, 'cause it's such a long way down.

So I tell them that I can fly, I will scream, I will break my arm. I will do me harm. Here I stand, foot in hand, talking to my wall, I'm not quite right at all - am I?

Don't set me free, I'm as heavy as can be. Just my librium and me, and my E.S.T. makes three.

'Cause I'll rather stay here whith all the madmen than perish whith the sadmen roaming free. And I'll rather play here whith all the madmen - for I'm quite content, they're all as sane as me.

(Where can the horizon lie when a nation hides its organic minds in a cellar...dark and grim. They must be very dim)

Day after day they take some brain away, then turn my face around to the far side of town. Then tell me that it's real, then ask me how I feel.

Don't set me free, I'm as helpless as can be, my libido's split on me. Gimme some good old lobotomy....