Jeg har en sønn på snart 17 år. Da han gikk på barneskolen ble han mobbet fra første dag. Vi foreldre og kontaktlæreren forsøkte alle mulige måter å få bukt med dette på. Det stoppet selvfølgelig hos rektor, som mente at vi måtte ikke stigmatisere mobberne...og egentlig så var jo sønnen vår ganske sutrete og tok seg nær av veldig mye unødvendig. (HVA???!!!!)
Vel, nok om det. En dag kom han hjem fra skolen mye senere enn han pleide, skjelvende etter å ha blitt stengt inne i dusjen etter gym, i tillegg hadde tøffingene invitert jentene inn i garderoben for å se...jeg får fremdeles vondt hver gang jeg tenker på det.
Etter denne episoden nektet sønnen å gå på skolen, og vi sørget for at vi fikk bytte skole ganske omgående. I mellomtiden hadde vi undervisning hjemme, og da skrev han noe som jeg har tatt vare på for ettertiden. Han gir dere lov til å lese det nå:
Vår verden. Er egentlig bare en prikk i noe stort. noe så stort at det ikke kan forklares med ord. Det er ikke sikkert at dette er noen verden heller. Muligens er vi bare en annens drøm. og han/henne er også en annens drøm osv.osv. Hvorfor er akkurat vi her? Hva er vi laget for? Er vi laget for å gjøre noe spessielt? Et par ting med verden har jeg forstått. Mennesker er laget for og tenke mest mulig. Selv om man er lammet eller noe annet som gjør at man ikke kan tale eller gjøre noe med hender og føtter, tenker man. Hvis man tenker etter man er ydmyket, presset og MOBBET, blir man frustrert. Hvis man tenker etter å ha følt lykke, mot og godhet, blir man glad. En eneste ting! kan forandre ens tanker. Enkelte tanker forsvinner ikke, men forblir lagret i hjernen. Så enkelte ting og farger "laster opp " disse tankene. En av mine største tanker, er "Eventyr-tanken" for, vår verden er nesten litt kjederlig. Den er også litt grusom. Derfor har mange i vår verden utviklet en drøm, en drøm om et sted der fantastiske, ufattelige ting skjer, "fantasiverdener" slik har jeg også tenkt ut at hvis det finnes liv ute et annet sted som vi ikke har funnet ut noe om. Så kan det være en/et annet individ som kan tenke selv, som også har en fantasiverden. Og denne er helt lik vår. Dette er kanskje ikke helt rett. Men dette er bare tanker og teorier. Craig Robin, 11år
Ein flaggspætt kom på besøk i 12-tia i dag! Tok bildet gjennom stuevinduet, fin fuggel. Legg forresten merke til at juleneket fortsatt henger oppe, hihi....
En tomsing av en jævla taper har knabba sykkelen min! For en dust! Det e ikke en gang en ny fin stilig sak, men en klumpete kjærringsykkel. Men et brukbart framkomstmiddel no når veien er bar og været e fint...
Enkelte skjønner ikke forskjell på mitt og ditt...åh, helllvette...hrmfhh... AAAAAAARRRRGHHH!
...Lurt å sette sykkelen tilbake der man fant den, kanskje????
Jeg sitter i sofaen og kjenner meg fullstendig tom, samtidig som jeg kjenner behovet for å tømme hodet...
For noen timer siden satt jeg på en hard kirkebenk iført svart skjørt, bluse og pene sko. Solid utrustet med tre pakker kleenex i veska. Vi skulle følge barnas oldemor til graven, og jeg tenkte som vanlig at dette skulle gå greit, sjøl om jeg som regel sliter i begravelser. Samme hvor mye/lite jeg har kjent avdøde, har jeg brutt sammen - mange har vel spekulert; hvem er denne damen som holder på og gå i oppløsning der borte?
Akkurat, der er jeg. Men nå tenkte jeg at jeg må "skjerpe meg" siden det var barnas første deltagelse i begravelse. Følte meg rolig - helt til vi hadde satt oss. Jeg har aldri sittet på første benk før - sjøl i farfars begravelse gjømte jeg meg langt bak. Her var det ingen vei utenom, her satt jeg med full utsikt til kiste, blomster og lys. Ufattelig vakkert. Og mere skal ikke til.
Organisten begynte med spill til meditasjon før ringing og preludium. Dermed var jeg i gang, tårer og snørr rant i strie strømmer, mens jeg satt stille og bare lot det skje og tørket unna med papirlommetørklær i fleng. Av erfaring så vet jeg at det går ikke å stoppe tårene likevel. Mannen min satt og holdt meg i handa, litt bekymret, tror jeg.
Minstegutten satt på andre sida av meg og bladde i programmet. De siste dagene hadde vi pratet mye om hva som foregår i en begravelse, så han var rolig. Vi hadde til og med øvd på salmene i morges. Der gjorde jeg en stor oppdagelse, forresten;
Vi oppholder oss på øvingsrommet, jeg ved pianoet og han ved siden. Jeg blar fram "O bli hos meg", synger og spiller gjennom første vers. Så skal vi prøve å synge sammen - hvorpå gutten synger gjennom hele greia nesten feilfritt. Jøss, tenker jeg - har han også fått "det"? Jeg har i motsetning hatt elever som har strevd med enkle, korte strofer. Sønnen er 12, han vil lære mer. Det skal han få. Takket være oldemor som er død, fikk jeg oppdage dette.
Det var et usedvanlig menneske vi skulle ta farvel med - et langt og aktivt liv, med påfølgende sykdom, demens og smerter. De siste to ukene ville hun verken spise eller drikke - "orker ikke..." Hun ville kvile. Og det fikk hun, uten dramatikk og kamp på slutten. Det følte som en lettelse, og derfor trodde jeg resten også ville gå greit.
Vel, presten holdt en vakker minnetale, sønnen satt ved siden av meg og sang, der var gleden opp i alt det triste. Jeg slappet av og tenkte "dette går da bra, det". Så skulle bærerne gå fram, mannen min, svigerfar, svoger osv. Resten av oss i prosesjon etter kista, kirka var full, men jeg torde ikke møte blikket til noen. Da organisten satte i gang med "Jesu Joy of Man's Desiring" av Joh. Seb. Bach, var jeg i gang igjen...Masse snørr - og veska var allerede full av vått papir.
Barnebarn og oldebarn la hver sin rose på kista før den ble senket ned i jorda. Da kunne jeg ikke holde igjen, og ble stående som en skjelvende geleklump - enset ikke hvem som sto rundt meg og såg - og jeg ga forresten blaffen. Det er lov å gråte i begravelser, hadde jeg sagt til min sønn. Likevel så opptrådte mange av familien skremmende behersket, slik at jeg nesten begynte å skamme meg. Men bare nesten - for jeg har rett til å felle mine egne tårer.
Jeg var ferdig med selve sorgen for lenge siden, fordi mennesket ble så sykt og ble liggende - det var vondt å se. Som sagt, da det var slutt, var det godt.
Jeg kjenner med meg sjøl at det er ikke på grunn av tap, sorg og savn jeg gråter i begravelser. Det er selve situasjonen, handlingene, synet av barn som legger blomster på kisten, salmene, blomstene, alle inntrykkene som overvelder meg. Og jeg er ustoppelig, sminke kan jeg bare glemme, jeg blir ikke noe vakrere syn etterpå for det. Illrød i trynet og en voldsom "toddy-nese"...
Og minnesamvær etter jordfestelsen er både ok og veldig slitsomt. Jeg blir alltid sulten etterpå - men blir ganske forvirret når jeg skal hilse på folk jeg burde kjenne, men som jeg ikke husker. Jeg peisa på med paracet, og heldigvis måtte vi dra tidlig og takke for oss, for mannen skulle rekke et fly.
Nå har jeg vrengt av meg hold-in-strømpebuksa (auau), fått på meg stygg joggedress og sitter i sofaen med en kald øl. Været er fantastisk. Jeg minnes med glede. Og jeg lever i øyeblikket.
I dag observerte vi grunneier og en byggentreprenør på befaring der skogen har vært. Ser ut til at de tenker på utbygging. Jeg er ikkkke spesielt happy for at det eventuelt skal kjøres gravemaskiner og annen tung transport rett forbi ytterdøra og gjennom gårdsplassen min. Det er nemlig nødvendig for å komme til. I tillegg må garasjen flyttes.
Dette kommer ikke til å bli hverken enkelt eller billig for vedkommende som har tenkt å lage boligfelt av skogen...Og det er ikke sikkert planene vil bli godkjent en gang. Det er det jeg håper på, sjøl om vi vil ha rett til kompensasjon. Jeg er vanligvis veldig tilpasningsdyktig, men får angst av tanken på muligheten for at en så drastisk forandring kan oppstå. Det var så godt å flytte hit pga å bo så usjenert til, med skogen rett ved ytterveggen...gjennomgangstrafikk, byggeperiode, støy og uro...og uvissheten om hva slags naboer man eventuelt vil få.
Vel, får vel ikke ta sorger på forskudd - det sier jeg til meg sjøl stadig vekk, men i dag ble jeg nok virkelig satt ut for et øyeblikk. Og nå er jeg urolig inni meg.
Sola skinner fra blå himmel, småfuglene synger fint og høyt utafor vinduet. De høres ganske så hæppi ut. Ute i hagen begynner det å dukke opp en del fint, og annet som jeg ikke setter like stor pris på. Tåler å se løvetann altså, det er brenneslene som er utfordinga. Og jeg sitter her som en annen sofagris og kjennnnner på at jeg har vondt i hodet. Burde vel strengt tatt holde meg unna pc'n, men er så selskapssyk...
Jeg tenker mye for øyeblikket. Knakingen i kjeven har ikke gitt seg siden operasjonen i vinter - jeg mister motivasjonen når det gjelder sangen, som er hovedinstrumentet mitt. Jeg bruker en del tid på korarrangering og pianospill for tiden. jeg sørger litt over begrensningene jeg har fått pga operasjonen - som egentlig skulle ha økt volumkapasiteten min. Faen! Jeg har fått noen øvelser av tannlegen min (ikke vedkommende som opererte, der setter jeg ikke beina en gang til), om øvelsene vil hjelpe gjenstår og se. Jeg forsøker, om ikke annet.
Klagepost i dag, og det hjelper meg egentlig ikke stort. Kanskje jeg skal finne en kiwi og trøstespise litt. Ønsker the superbloggers en fin dag. (Om du lurer på hvem som er en superblogger, så er det nok deg:))
